De fleste er såre fornøyd med seg selv når pålagte oppgaver er løst. Andre tar på seg, eller pålegger seg selv, det umulige. Endre Vik startet med det umulige, og når det var gjort, fant han på like mye i tillegg. I grunnen hadde han planlagt sin 100 års dag i 2026. Men om han måtte nøye seg med noen år mindre, fikk han likevel puttet nok inn i sine leveår til å fylle en 100 års kvote. Minst! Det lå til familien. Bror Tor tok med seg hele den allierte frigjøringsdelegasjon da han landet med sin Catalina i Sandviken. En annen bror var med å stifte det som i dag er LHL. Og deres mor Ella satte dype spor etter seg i byen. Men familiens grønne fingre var det Endre som hadde. Han studerte til landskapsarkitekt, og for ham var det ikke nok å dandere noen grupper med rododendron – han greide til og med å stoppe Statens Bygge og Eiendomsdirektorat da statsbyråkratene ville gjøre forskersiloer av hele Årstadvollen. Det ble i stedet en av de første nye plassdannelsene i Bergen. Bergenserne fikk øynene opp for viktige plasser og form er for byen. Mest berømt ble han likevel for Moster Amfi. Endre og Olav Tryggvason kan dele æren for at sunnhordlendingene fikk status som de første norske urkristne. Når engasjementet først var mobilisert, var veien kort til praktiske løsninger. Sammen med sine venner i Lions ville han yte en innsats i kampen mot narkotika. Han fikk utdannet og innkjøpt narkotikahunder – og da det viste seg at politiet ikke hadde lov til å ta imot slike gaver, dro han til Oslo og snakket med Mona Røkke og Ingelin Killengreen i justisdepartementet. De fant løsningen: Det var ikke forbudt å gi gaver til tollvesenet! Dermed kom Lionshunder i hopetall inn i fremste frontlinje i kampen!

Verden har bruk for glade og fredelige krigere: Også de hortikulturelle, de som gror i blomstrende hager!

KJARTAN RØDLAND

Endre Vik (1926 - 2013)

Endre Vik ble født i Bergen i 1926 og vokste opp med en stor søskenflokk i en gartnerifamilie på Tonningsneset. Han lærte tidlig om planter og om deres betydning. Grunnlaget for hans senere lidenskapelige interesse for landskapsarkitektur ble nok lagt her. Endre Vik elsket friluftsliv og det var ikke få fjellturer (til fots om sommeren og på ski om vinteren) han tok i Vosse- og i Hardangertraktene. Han gikk også mye tur på Byfjellene i Bergen senere i livet, i Breheimen, m.fl. steder.

Da den annen verdenskrig kom til Bergen 9.april 1940, innledet dette en ny periode i Endre og familiens æra. Endre var tidlig voksen og innså øyeblikkelig behovet for å villede tyske infanteristyrker som han møtte, disse var på vei til Solheim sekundærstasjon, nært barndomshjemmet til Endre Vik, for å besette denne. Endre hadde hørt at norske styrker sto ved Fanahallen på Minde og hans ide var at de tyske styrkene skulle villedes dit, for at disse så skulle komme under ild fra de norske styrkene der. Han fikk lurt tyskerne et godt stykke på vei, men etter hvert fattet tyskernes leder mistanke og gikk inn i en butikk på Kronstad for å spørre om veien. Da så Endre sitt snitt til å komme seg bort og i sikkerhet.

Storebroren Tor begynte etterhvert å planlegge å rømme til Storbritannia for å bli flyger for å kunne kjempe videre mot tyskerne derfra. Broren kom seg over Nordsjøen sammen med noen kamerater og de ankom etterhvert Shetland og reiste så videre sydover til London. Da ble det klart at broren Tor måtte komme seg til den nyopprettede norske flyskolen «Little Norway» i Toronto i Canada. Flyoffiser Ole Reistad opprettet denne flyskolen på vegne av Norge sent i 1940. Etter endt flygerutdanning i «Little Norway», ankom broren Tor til Storbritannia igjen og ble satt opp med amerikanskbygde Consolidated PBY Catalina- flybåter i den nyopprettede norske 333 skvadronen, som opererte fra Skottland. Skvadronen angrep tysk skipsfart, ubåter, fly og landsatte og hentet ut hemmelige agenter m.m. Under krigen fikk Endre flere ganger spørsmål om hvor broren Tor hadde blitt av. Endre mistenkte at disse spørsmålene kom fra tyske spioner/angivere og han diktet derfor opp en dekkhistorie om at broren var på fiske et sted langt oppe i Nord-Norge. Denne dekkhistorien ble godtatt. Slike opplysninger var ikke så lett og ettergå nærmere i sømmene på denne tiden, dårlig som kommunikasjonene var. Etter hvert fant familien ut at de trengte sikker informasjon om de alliertes fremrykning mot tyskerne og en radio ble da skjult i kjøkkenskapet. Her lyttet da familien på London ved jevne mellomrom. Dette medførte stor fare for familien. Oppdaget tyskerne radioen var arrestasjon, fengsling og henrettelse en reel fare.

Da freden kom til Norge 8.mai 1945, var det broren Tor i sitt Catalina-fly «Vingtor» som fløy den allierte kommisjonen som overtok kommandoen fra tyskerne i Bergen. Han landet i Sandviken i Bergen. Endre var veldig stolt av sin bror Tor Vik for hans krigsinnsats.

En annen av Endres søsken, broren Stein Vik, opprettet det som i dag har utviklet seg til Landsforeningen for Hjerte- og lungesyke , LLH.

En dag traff Endre kvinnen i sitt liv, Kirsten «Kiss». Hun sto og pakket ball på en butikktrapp på Kronstad i Bergen. Endre tenkte da at; «Henne gifter jeg meg kanskje med en dag». Det gikk som han tenkte. De traff hverandre nemlig igjen da Endre Vik gikk på daværende Landbrukshøyskolen på Ås (nå Universitetet for Miljø- og Biovitenskap), under hans utdanning til landskapsarkitekt. De ble forelsket og et par. Endre giftet seg med sin Kiss i 1953. Hun tok etter hvert husmorskolen i Bergen og ble en mester i å lage storslagne middager, både til den nærmeste familien og ikke minst ved større sosiale sammenkomster i hjemmet. Dem ble det en del av… Det ble ikke få mennesker som fikk gleden av å smake på maten til Kiss, det være seg naboer, øvrige familie, venner, Lions-medlemmer, tennisklubb-venninner, landskapsarkitekter, medlemmene i Bergen Salgs- og Reklameforening, m.fl. Kiss tok ingen snarveier i matlagingen og laget det meste fra grunnen, enten det var sauser, kjøttkaker, karbonader eller seibiff. Hennes indrefiletmiddager ble sagnomsuste i Bergen. Etter hvert fikk de barnene Lise, Mette og Christian. Barnebarnene Kristen og Daniell kom etter hvert til og ble en stor glede for Kiss og Endre.

Da Endre returnerte med familien til Bergen etter endt utdanning i 1957, arbeidet han en periode som bygartner for Bergen kommune. Han fikk bl.a. ansvaret for å planlegge alle utearealene i Fyllingsdalen bydel, som ligger vest for Bergen sentrum. Hans hjertebarn var og alltid å ha nok grøntarealer rundt bebyggelsen slik at man unngikk forslumming som kriminalitet, antisosial oppførsel, forsøpling, m.m. Det er i dag allment kjent og akseptert blant fagfolk, at tilstrekkelig med grøntarealer rundt boliger er med på å heve trivsel og levestandard og å motvirke forslumming. Likevel opplever man at mange kommuner tydeligvis har glemt hva som skjer når man glemmer dette. Man ser konsekvensen i mange «bomaskiner» rundt i de store byene. Endre la alltid inn rikelig med grøntarealer i alle sine planer. Han studerte byplanlegging i Storbritannia inngående under sin utdannelse og han visste derfor hva som skulle til for å oppnå suksess. Han ble også engasjert som planlegger av utearealene til Universitetet i Bergen. Når kommuner eller private utbyggere trampet over de grenser som Endre hadde for maksimal bebyggelsesutnyttelse, sa han klart ifra og protesterte, kraftig. Han hadde en usedvanlig stor og velutviklet rettferdighetssans. Det var ikke få avisinnlegg han skrev om slike saker i sin levetid. På farssiden hadde Endre røtter i Øystese i Hardanger. Da bygden for noen år siden var truet av kunnskapsløshet og dumskap, ordnet Endre opp nok en gang, ved å engasjere seg i debatter og avisinnlegg. Endre hadde også sin faste hage-spalte «Det lune hjørnet» i Bergens Tidende i en årrekke.

Han var ikke redd for å gi beskjed når noe ikke var i orden. Det er ikke alle som behersker det å få noe gjort, når man oppdager en sak som ikke er tilfredsstillende. Endre Vik engasjerte seg dypt og lidenskapelig og var et menneske som behersket kunsten «å tale Roma midt imot». Det gjorde han ved flere anledninger. Det var nok noen og enhver som fikk passet sitt påskrevet av ham noen ganger. Det var nok helt fortjent!  Dette var lenge før arealutnyttelse av tomteland ved utbygginger og planlegging fikk tilstrekkelig fokus i norske kommuner.  Endre Vik var en foregangsmann og en avantgardist på dette området. I dag er dette obligatorisk innen all byplanlegging, men der er dessverre en økende tendens til at man i dag likevel ser bort fra dette.

Endre startet etter hvert opp sin egen praksis som privat landskapsarkitekt. Med kontoret hjemme, og tidvis i bilen, fartet han rundt hele Sør-Norge og planla en mengde private hager, diverse kirkegårder, boligfelt, m.m. Han planla bl.a. boligfeltet Ramskleiva (ca.80 hus) på Rubbestadneset i Bømlo kommune i Hordaland på 1970- og 80-tallet. Endre Vik fikk organisert dette så effektivt ved riktig detaljplanlegging av bl.a. plassering av masser, at der ble gjort betydelige innsparinger på hele prosjektet. Dette medførte bl.a. at bygge- og anbudssystemer ble endret for all fremtid. Siden fant han også opp Mostraspelet i Bømlo kommune. Han ble engasjert av Bømlo kommune for å løse problemet med store sår i landskapet etter nedlagt gruvedrift. Med Endres store historiske interesse kom han fort til at den legendariske vikinghøvdingen Olav Tryggvason gikk i land på Moster (der dagens Moster kirke står) i ca.995 e.Kr. Tryggvason kom da fra England for å kreve sin arv og for å kristne Norge. Olav den Hellige innførte siden kristenretten på Moster, i 1024. Endre Vik kunne sin historie og med kunnskaper om bl.a. greske amfiteatre, fant han fort ut at her måtte man anlegge et amfiteater, slik at man kunne fremføre en teaterforestilling som fortalte nærmere om disse viktige historiske hendelsene for regionen og ikke minst for Norge. Bømlo kommune engasjerte så forfatteren og tysnesingen Johannes Heggland som så skrev teaterstykket «Kristkongane på Moster». Urpremieren var på Moster Amfi fredag 1.juni 1984, med offisiell åpning av daværende stortingspresident Per Hysing-Dahl.

Hans nitide planlegging medførte også at Sund kommune vest for Bergen sparte såpass mye penger på sin barneskole, at de nærmest fikk bygget skolen for en slikk og ingenting. Endre fant ut av div. støtteordninger og finansieringshjelp som gjorde at en slunken kommunekasse fikk uvurderlig og avgjørende hjelp til å ta steget inn i fremtidens utdanningssamfunn.

Endre Vik ble fort kjent som en grundig og kunnskapsrik landskapsarkitekt og han fikk mange jobber via «jungeltelegrafen». Han opplevet å bli en legende i levende live. Han planla haugevis av private hager over store deler av Syd-Norge i sin tid som landskapsarkitekt. Han planla også bl.a. kirkegårdene på Tveit på Askøy og i Øvre Årdal.

Endre Vik ved kirkegården i Øvre Årdal som han planla.

Da det ble kjent for Endre at der forelå planer om å fylle igjen idylliske Store Tveitevannet i Fana i Bergen, for å anlegge parkeringsplasser til Norges første shoppingsenter, Sletten Senter, torpederte han det effektivt i et radiointervju, der de som forfektet dette ble avkledd for åpen mikrofon.

Endre ble etter hvert en etterspurt fagmann i saker der uvedkommende hadde gått inn på annenmanns grunn for å felle trær ulovlig. Endre hadde den nødvendige kunnskapen om hvor lang tid det tok å erstatte de aktuelle trærne og hva dette ville koste. Deretter laget han sitt overslag. Det kostet å ta seg til rette med ulovlig trefelling og mange fikk føle dette på lommeboken som en følge av Endres grundige fagkunnskaper.

Da narkotika med dens forferdelige sosiale og økonomiske ødeleggelser nådde Norge, fant Endre Vik raskt ut at dette måtte stoppes, for enhver pris! Han var da med i Lions Club i Bergen og fikk raskt organisert det slik at politiet skulle få 250 gratis narkotikahunder til kampen mot narkotika. Det ble etter hvert klart at politiet ikke fikk lov å motta en slik gave, grunnet lovverket om deres upartiskhet. Etter å ha vært i møte med daværende justisminister Mona Røkke og daværende ekspedisjonssjef Ingelin Killengreen i Justisdepartementet i Oslo en gang på 1980-tallet, fant de ut at man i stedet kunne gi narkotikahundene til tollvesenet. Og slik ble det. Man ser dessverre en del offentlige personer som kjendiser, vitenskapsfolk og andre kunnskapsløse mennesker som i dag går ut og ufarliggjør og flørter med bruken av lettere narkotiske stoffer, som f.eks. hasj. Problemet blir da at siden ruseffekten av de lettere stoffene naturligvis er mindre enn de tyngre, fungerer da hasjen og ufarliggjøringen av dens bruk, for mange som en inngangsport til narkotikahelvetet. Dette medfører dessverre en langvarig sosial-, menneskelig og ikke minst økonomisk tragedie for de involverte parter. Jeg har dessverre personlig opplevet dette på nært hold i mitt tidligere yrke. Narkotika må bekjempes overalt og alltid, med alle midler. Dette var Endre Viks krystallklare holdning og har også alltid vært en selvfølgelig holdning for mitt eget vedkommende.

Etter hvert oppdaget Endre Vik at planter hadde sitt eget immunforsvar. Dette var ikke kjent på dette tidspunkt, eller akseptert blant fagfolk på det som i dag heter Universitetet for Miljø- og Biovitenskap på Ås (daværende Landbrukshøyskolen på Ås). En ikke ukjent sivilingeniør fra Bergen mente at Endre Vik kvalifiserte til Nobelprisen for sin oppdagelse. Men Endre innså hva hans oppdagelse kunne bety for mennesker med dårlig immunforsvar og han forsket videre på hvordan han kunne forbedre dette. Etter hvert kom han frem til det som i dag er kjent som det klinisk dokumenterte og patenterte kosttilskuddet Avant-Garden. Endre selv ble aldri forkjølet av den årvisse sommer- og vinterforkjølelsen etter at han begynte med Avant-Garden. Også to av hans barn fikk helsen dramatisk forbedret av Avant-Garden da deres nesten helt ødelagte immunforsvar holdt på å ta livet av dem. Også hans kone Kiss fikk avgjørende og god hjelp fra produktet og hennes liv ble forlenget med i hvert fall 8 år.

Endre Vik på spasertur med sin kone Kiss Vik.

Konen Kiss Vik ble alvorlig syk i april 2012 og sovnet stille inn få dager senere. I februar 2013 gikk også Endre Vik bort.

Endre Vik var dypt og lidenskapelig engasjert i mange saker, fra kampen mot narkotika, den historiske og demokratiske utviklingen i verden (kanskje spesielt i Øst-Europa på 1980-tallet), kampen for en skikkelig og fagmessig byplanlegging, ta vare på de historiske røttene og ikke minst rettferdighet for enkeltmennesket. Han mente at der alltid var en utvei bare man satt seg grundig inn i sakene og tenkte seg grundig om. Endre Vik var først og fremst mannen som ALDRI ga opp!  Jeg er fryktelig glad for at hans holdninger har gått i arv til meg, 100 %. Det er nok det jeg setter mest pris på her i livet!

En journalist som intervjuet Endre Vik sa en gang: «Slike mennesker som Endre Vik har vi for vår samvittighetsskyld!».

Endre Viks «baby», firmaet Avant-Garden AS, drives etter hans eget ønske videre av hans sønn Christian Vik, i Endre Viks ånd.

CHRISTIAN VIK